Denne artikkelen løfter fram kirkeinnskriftenes mangfoldige forskningspotensial, illustrert ved det gotlandske materialet. Mangfoldigheten viser seg ved omfanget innskrifter, deres egenskaper og betydninger i en kirkelig kontekst. Det er vanskelig å fastslå hva konsepter som privat og offentlig innebærer i relasjon til historiske praksiser. Med runematerialet fra middelalderen er det heller flytende skillelinjer og overlappinger som vekker interesse. Nettopp derfor er innskrifter fra kirker interessante. De er blitt til i et samspill mellom verbale, visuelle og materielle uttrykksmåter innenfor et spesielt rom. De gjenspeiler religiøse og pragmatiske motiver, personlige og kollektive interesser. Materialets karakter lar oss spore flere skriftbrukere og -praksiser (Zilmer 2016; se også Holmqvist 2018 om uttrykk for ulike ”selv” i Nidarosdomen i Norge). Artikkelenes hovedmål er å drøfte – på basis av gotlandske innskrifter – hva runebruk i kirker forteller om samhandling mellom ulike deltakere i et fellesskap, som var definert av kirkerommet. Runebruk er forstått som produksjon og resepsjon av innskrifter, med aktive og passive tilganger. Artikkelen tar opp noen sider ved runebruken i gotlandske kirker som en inngang til bredere diskusjoner rundt kirkeinnskrifter som fenomen.